PSThreeple
- Trådstarter CyberK
- Startdato
øøøh PS3 er stygg , alt for klompete og den nye versonen ser ut som en billig utgave .. litt som psp -> psp slim
jaja PS3 er stygg og har få bra spill. Xbox360 bråker og de gamle versonene går i stykker for et godt ord. Wii har dårlig grafikk og spillene ja, kanke si jeg har spilt et Wii spill jeg likte. Greit konsepte med å spille med de kontrollene kanskje er festlig i noen timer men altså blir kjedelig når det er få eller ingen bra spill ...
De Blob er også skikkelig bra (og oversett), jeg synes Excite Truck er glimrende (og det er perfekt for å sende kontrollen rundt i single player, hvem som helst klarer å ha det gøy med det), Geometry Wars Galaxies er verdt å sjekke ut hvis man ikke har PC eller 360 og Nights: Journey Into Dreams er annerledes og trivelig (bortsett fra den forjævlige fortellingen, som aktivt plaget meg).
Det finnes gode spill på Wii, de er bare litt som som de pleier å være på Nintendos konsoller: Annerledes.
Det finnes gode spill på Wii, de er bare litt som som de pleier å være på Nintendos konsoller: Annerledes.
Ikke glem House of the Dead: Overkill. Det ultimate lightgun-kontrollsystemet fikk sitt ultimate lightgun-spill der.
Overkill er forøvrig et sånt spill som gjør alt for at du skal ha det moro. Checkpoints hele tida, du tjener massevis av cash selv om du suger, spenna du tjener kan du bruke på å kjøpe hagle og pimpe den slik at den lader om på et kvart sekund og gjør nok skade til å blåse zombier i stykker med ett skudd, bossene er latterlig overdrevne, og så klart er alt pakka inn i dobbelironisk B-film-estetikk. Tror forøvrig det spillet sprenger "antall 'fuck' per minutt"-rekorden ganske greit.
Overkill er forøvrig et sånt spill som gjør alt for at du skal ha det moro. Checkpoints hele tida, du tjener massevis av cash selv om du suger, spenna du tjener kan du bruke på å kjøpe hagle og pimpe den slik at den lader om på et kvart sekund og gjør nok skade til å blåse zombier i stykker med ett skudd, bossene er latterlig overdrevne, og så klart er alt pakka inn i dobbelironisk B-film-estetikk. Tror forøvrig det spillet sprenger "antall 'fuck' per minutt"-rekorden ganske greit.
øøøøøh Høres ut som du virkelig har kost seg med denne generasjonens konsoller.
:O http://cdon.no/spill/playstation_3_slim_(120_gb)-7058430 :O
Ja, er det noe galt i å ikke synes at denne generasjonen er det beste som har skjedd noensinne? Den mest relevante teknologiske nyvinningen vi har fått er "trykk A for å gå i dekkstilling" og mer realistisk modellering av ting som spretter. Det har ikke akkurat vært flust med nye og spennende spillopplevelser denne generasjonen -- det er bare Nintendo som har prøvd på det, selv om det ikke er innenfor de tradisjonelle rammene for hva vi forventer at spill skal være.
Jeez.
Jeez.
D
Denne generasjonen har om ikke annet vært et stort steg for indiespill. Klartenkende enkeltindivider som setter for eksempel fysikkmotoren i World of Goo til nytte og faktisk får sluppet til på gigantenes utsalgssteder er et viktig steg framover enda om det ikke har vært noe enorm teknologisk nyskapning. Selvfølgelig skal ikke Microsoft, Sony eller Nintendo ta cred for gode tredjeparts indiespill, men kudos for å slippe dem til skal de ha, så får vi om ikke annet håpe at dagens indieutviklere blir neste generasjons nyskapere.
Here's the deal, yo:
Du, Jostein, er en slik gamer som foretrekker det vi kaller tradisjonelle hardcore-spill. Disse er som regel presentert som narrativer i genren politithriller, fantasy eller science-fiction og består som regel av en delvis realistisk fremstilling av ildkamp, håndtering av kjøretøy, håndgemeng, utforsking av isbreer, vulkaner, jungler, ørkener, storbyer, store ringverdener i det ytre rom og Mars. I løpet av spillet blir spilleren stilt ovenfor eskalerende utfordringer formulert via metaforer etablert av narrativet. Disse utfordringene går som regel ut på å mestre kontrollsystemet, kartlegge fiendens adferd og deretter presist og målbevisst gjøre bruk av kontrollsystemet for å bekjempe fiendens ved å utnytte svakheter i adferden deres.
Med tiden har hardcore-spillet blitt en etablert institusjon like mye som trinn i en utvikling. Visse narrativ, visse utfordringer, visse presentasjonsmessige konvensjoner har blitt populære blant et bærekraftig antall forbrukere, og disse kjøper hovedsakelig hardcore-spill. Linjen mellom hardcore-spill og casual-spill er diffus og vanskelig, og det er kanskje egentlig meningsløst å kalle noe casual-spill og hardcore-spill; vi kan se på hardcore-spill som en meget distinkt del av det bredere fenomenet spill.
Enkelte spillere har blitt lei av drøvtyggingen av konsepter og mekanikker i hardcore-spill, og er derfor grunnleggende skeptisk til om formatet har noen kommersiell fremtid. Disse søker nye opplevelser, og det er dette behovet i markedet Nintendo har fylt. Hardcore-spillere har på sin side sett på dette som en trussel mot deres hobby, fordi de opplever sine spill som ekte spill, mens ikke-hardcore-spill er kjedelige, barnslige eller rett og slett ikke korresponderer med deres personlige preferanser. Mange hardcore-spillere er nedlatende og elitistiske i forhold til spillere som ikke deler deres meninger om hva spill bør være. Tradisjonelt er disse PC-spillere, som har bedt konsollkidsa om å holde seg på lekeplassen sin slik at de store gutta kan drive med flysimulator og kontraterroroperasjoner i fred. Poenget her er at denne adferden kommer av en frykt for at "casual-spill" skal utslette eller erstatte hardcore-spill.
Nå som PC-en som spillplattform er i stor omveltning og den tradisjonelle hardcore-spilleren har flyttet seg til x360, har det blitt en sterkere og tydeligere polarisering: Hardcore-spillere ser på seg selv som trendsettere og stilskapere, gjerne fordi de er unge menn i tyve årene som knytter sin identitet inn mot underholdningen de forbruker, fordi det er en av de synligste kildene man har til identitet i vårt forbrukersamfunn. Andre er rett og slett bare konservative, infleksible eller fantasiløse. Mesteparten av hardcore-spillere holder kjeft og gidder ikke engasjere seg i diskusjoner.
De fleste spillkritikere er hardcore-spillere, de fleste spillbutikkansatte er hardcore-spillere, de fleste som diskuterer på spillfora er hardcore-spillere. Du er også en hardcore-spiller, og du tror at din interesse for spillmediet reflekterer den eneste eller iallfall mest riktige formen for interesse. Det er innmari slitsomt for både spillutviklere og andre spillere, siden de driter i hva meningen din er og hva konsensuset om spill måtte finne på å være. Samtidig har mennesket en sosial refleks. Når noen sier noe dumt eller gjør noe dumt, forsøker vi å irettesette vedkommende slik at feilen ikke begås på nytt -- det trenger ikke være noe som går utover andre enn den som begår feilen; den sosiale refleksen søker fortsatt å opprettholde en viss stabilitet slik at fremmedgjøring og fiendtlighet ikke får anledning til å oppstå.
Du er, med så mange ord, en hardcore-spiller som har sagt noe dumt som vi andre forsøker å irettesette deg på slik at du skal slippe å gå rundt og tro at alle andre mennesker tenker og føler slik som du gjør, eller at din måte å se ting på er mer riktig enn andres. Det kan godt hende du er uenig i dette, og det gjør deg isåfall til en individualist, og det er helt fint (jeg er en selv) -- men du er nødt til å forstå at dine holdninger og preferanser i forhold til spill ikke representerer noen sannhet eller virkelighet, bare din deltakelse i en sosial gruppe som kultiverer visse holdninger og normer, som du gjenskaper som en del av din identitet i relasjon til gruppen.
Skal jeg finmale det også, slik at du kan droppe skjea fullstendig og bare snorte det?
Du, Jostein, er en slik gamer som foretrekker det vi kaller tradisjonelle hardcore-spill. Disse er som regel presentert som narrativer i genren politithriller, fantasy eller science-fiction og består som regel av en delvis realistisk fremstilling av ildkamp, håndtering av kjøretøy, håndgemeng, utforsking av isbreer, vulkaner, jungler, ørkener, storbyer, store ringverdener i det ytre rom og Mars. I løpet av spillet blir spilleren stilt ovenfor eskalerende utfordringer formulert via metaforer etablert av narrativet. Disse utfordringene går som regel ut på å mestre kontrollsystemet, kartlegge fiendens adferd og deretter presist og målbevisst gjøre bruk av kontrollsystemet for å bekjempe fiendens ved å utnytte svakheter i adferden deres.
Med tiden har hardcore-spillet blitt en etablert institusjon like mye som trinn i en utvikling. Visse narrativ, visse utfordringer, visse presentasjonsmessige konvensjoner har blitt populære blant et bærekraftig antall forbrukere, og disse kjøper hovedsakelig hardcore-spill. Linjen mellom hardcore-spill og casual-spill er diffus og vanskelig, og det er kanskje egentlig meningsløst å kalle noe casual-spill og hardcore-spill; vi kan se på hardcore-spill som en meget distinkt del av det bredere fenomenet spill.
Enkelte spillere har blitt lei av drøvtyggingen av konsepter og mekanikker i hardcore-spill, og er derfor grunnleggende skeptisk til om formatet har noen kommersiell fremtid. Disse søker nye opplevelser, og det er dette behovet i markedet Nintendo har fylt. Hardcore-spillere har på sin side sett på dette som en trussel mot deres hobby, fordi de opplever sine spill som ekte spill, mens ikke-hardcore-spill er kjedelige, barnslige eller rett og slett ikke korresponderer med deres personlige preferanser. Mange hardcore-spillere er nedlatende og elitistiske i forhold til spillere som ikke deler deres meninger om hva spill bør være. Tradisjonelt er disse PC-spillere, som har bedt konsollkidsa om å holde seg på lekeplassen sin slik at de store gutta kan drive med flysimulator og kontraterroroperasjoner i fred. Poenget her er at denne adferden kommer av en frykt for at "casual-spill" skal utslette eller erstatte hardcore-spill.
Nå som PC-en som spillplattform er i stor omveltning og den tradisjonelle hardcore-spilleren har flyttet seg til x360, har det blitt en sterkere og tydeligere polarisering: Hardcore-spillere ser på seg selv som trendsettere og stilskapere, gjerne fordi de er unge menn i tyve årene som knytter sin identitet inn mot underholdningen de forbruker, fordi det er en av de synligste kildene man har til identitet i vårt forbrukersamfunn. Andre er rett og slett bare konservative, infleksible eller fantasiløse. Mesteparten av hardcore-spillere holder kjeft og gidder ikke engasjere seg i diskusjoner.
De fleste spillkritikere er hardcore-spillere, de fleste spillbutikkansatte er hardcore-spillere, de fleste som diskuterer på spillfora er hardcore-spillere. Du er også en hardcore-spiller, og du tror at din interesse for spillmediet reflekterer den eneste eller iallfall mest riktige formen for interesse. Det er innmari slitsomt for både spillutviklere og andre spillere, siden de driter i hva meningen din er og hva konsensuset om spill måtte finne på å være. Samtidig har mennesket en sosial refleks. Når noen sier noe dumt eller gjør noe dumt, forsøker vi å irettesette vedkommende slik at feilen ikke begås på nytt -- det trenger ikke være noe som går utover andre enn den som begår feilen; den sosiale refleksen søker fortsatt å opprettholde en viss stabilitet slik at fremmedgjøring og fiendtlighet ikke får anledning til å oppstå.
Du er, med så mange ord, en hardcore-spiller som har sagt noe dumt som vi andre forsøker å irettesette deg på slik at du skal slippe å gå rundt og tro at alle andre mennesker tenker og føler slik som du gjør, eller at din måte å se ting på er mer riktig enn andres. Det kan godt hende du er uenig i dette, og det gjør deg isåfall til en individualist, og det er helt fint (jeg er en selv) -- men du er nødt til å forstå at dine holdninger og preferanser i forhold til spill ikke representerer noen sannhet eller virkelighet, bare din deltakelse i en sosial gruppe som kultiverer visse holdninger og normer, som du gjenskaper som en del av din identitet i relasjon til gruppen.
Skal jeg finmale det også, slik at du kan droppe skjea fullstendig og bare snorte det?
My god, mann. Du legger vanvittig mye mer i det her enn det jeg gjør. Dersom du sikter til det jeg svarte xxerrorxx, så var ikke det ment som noe gjennomtenkt og smart svar.
Jeg regner dog med at det du sikter til var når jeg påpekte at PS3 nå faktisk har gode ekslusiver. Det er lenge siden det ikke var noen gode spill på PS3, og jeg synes det er irriterende å høre dette utsagnet om og om igjen. MGS4, Uncharted, LBP, osvosv er gode spill selv om enkelte ikke liker dem. Jeg liker ikke Gears of War, men jeg vet at det er et bra spill likevel. Jeg liker ikke bilspill, men vet at det er mange knakende gode bilspill der ute. Derfor sier jeg ikke ting som for eksempel, 360 og wii har ikke bra spill, som om det skulle være en absolutt sannhet. Jeg sier, 360 og Wii har ikke noen spill som interesserer meg. Hvor mange ganger må jeg forklare det her på dette forumet? Jeg sa ingenting om såkalte casualt gamers. Det leste du ut av det jeg skrev på egenhånd. Når det er sagt så vet jeg at jeg er dårlig til å formulere meg, så det kan godt være min feil.
Nå skal jeg fortelle deg hvor landet ligger.
Jeg er en mye enklere person enn det du snakker som om jeg er. Jeg har aldri kalt meg selv verken hardcore eller casual gamer, det er dine ord. Jeg legger helt klart ikke så mye i denne hobbyen som du gjør. Så vidt jeg husker driver du å mekker noe spill også, noe som forresten er veldig kult.
Spilling er for meg er først og fremst noe jeg driver med for å koble av. Kanskje dette er umulig for deg å forstå, siden dette tydligvis betyr så mye for deg, men jeg bryr meg ikke så mye om alt det du har skrevet over. Jeg har en meget krevende og slitsom hverdag, så at det spillet jeg setter meg ned med er noe jeg kan sitte helt i ro i sofaen, slappe av og kose meg med på lik linje med en film er et absolutt must. Selvfølgelig håper jeg på spill som viser meg noe jeg ikke har sett før(har store forhåpninger til Heavy Rain)men det er helt greit med tradisjonelle spill så lenge de er underholdene. Må jeg vifte med armene, eller stå på gulvet og hoppe rundt for at spillet skal kunne kontrolleres så kan det være så nyskapende det bare orker. Det er ikke noe jeg kommer til å kjøpe. Derfor er wii i stor grad utelukket, og det ser stygt ut for project natal og den nye greia til sony. Det betyr ikke at jeg ikke kan synes det er kult eller at jeg kan ha det morro med dem, men jeg kommer ikke til å prioritere dem. Derfor kommer jeg heller ikke til å bruke penger på dem.
Dette er viktig Shadar. Jeg har aldri gått rundt og trodd at alle andre mennesker tenker og føler slik som jeg gjør, eller at min måte å se ting på er mer riktig enn andres når det gjelder spilling. De tinga jeg faktisk brenner for her i livet er noe annet. Der tørr jeg påstå at mange av meningene mine er ganske så spot on. Spilling betyr rett og slett ikke så mye for meg at jeg legger så mye i det. Det i økende grad jo eldre jeg blir.
Jeg har kost meg med flere Wiispill og spill som rock band, gituar hero osv når jeg har vært på besøk hos kamerater, men jeg kommer aldri til å kjøpe dem selv. Jeg spiller nesten aldri multiplayer en gang for at jeg synes det blir for mye stress. Jeg føler at jeg har rett til å mene dette uavhenging av hva andre mener. Om den dagen kommer at spilling forrandrer seg så mye at jeg ikke kan få det jeg ønsker ut av det kommer jeg mest sannsynlig til å slutte å kjøpe spill, og selvfølgelig ønsker jeg ikke at dette skjer.
Jeg vil ikke ha et spill som krever noe som helst form for fysisk aktivitet fra meg. Jeg vil ha God of War 3. Jeg vil ha Heavy Rain. Jeg vil ha Uncharted 2. Og jeg vil at folk skal slutte med dumme kommentarer om at PS3 er en konsoll uten spill. Er det virkelig så galt?