PSThreeple
- Trådstarter CyberK
- Startdato
Jeg likte posten din Shadar, men det ene avsnittet:
Dette følger jeg ikke. Er det dette som er casualgamers? Hvis ikke, hvem er de og har vi noen på forumet?
Desverre blir det litt sånn, uten at det er så galt. Fanboy er vel termen, men ser ikke at denne er så annerledes enn konsoll, fps eller (j)-rpg fænboisa.
Helt enig osv, elitisme er en kreftbyll på gaminghobbiens hemorider.
Dette er også sannhet, men den frykten hardcoregamerne har deler jeg. Det jeg gjerne kaller blockbuster/høybudsjettiltler setter jeg om ikke alltid eller ofte, for det meste stor pris på. At vi får fler indiespill som en del av de sluppet på XBLA og PSN og litt WiiWare de siste årene tar jeg imot med åpne armer, de er godt tillegg til en aktiv gamers hverdag. Samtidig ser jeg overfloden av casualspill/hvadukaller det da spesielt på Wii som er møkkete drittspill, men likevel selger. Og alle som leser dette må være enige om at dette er en negativ utvikling? En strengere kvalitetskontroll ved utgiverplattformen (igjen går 360 foran, med godt gjenomsnittsnivå på sine XBLA titler) ville jo løst dette, men det er få som sier neitakk til gratis penger, og da spesielt ikke Nintendo. Heller færre enn fler som PopCap.
Ellers kjenner jeg meg ikke igjen i verken casual- eller hardcorebeskrivelsene, kanskje vi burde sette opp et hvordan-gamer-er-du-slektstre? Men ingen vil være en av mengden uansett, amirite?
Sånn on-topic (selv om jeg synes diskusjonen er interessant) er PSXXX Fedon-version selvfølgelig en positiv ting og et stort løft. Det vil sørge for at prisene dropper som utelukkende er hipp-hurra, gi kjøpere mer å velge i og selgere mer å spille på. Ettersom den ikke er teknisk annerledes (bortsett fra HD man uansett kan skifte som man vil og Lunix som eksepsjonelt få bryr seg om) blir det ikke bittert for oss som allerede eier en, noe som må være den eneste grunnen til å mislike utviklingen. Jeg er enig i at den ikke er spesielt pen, men den skriker ihvertfall ikke TV-SPILLMASKIN.
Dette følger jeg ikke. Er det dette som er casualgamers? Hvis ikke, hvem er de og har vi noen på forumet?
Desverre blir det litt sånn, uten at det er så galt. Fanboy er vel termen, men ser ikke at denne er så annerledes enn konsoll, fps eller (j)-rpg fænboisa.
Helt enig osv, elitisme er en kreftbyll på gaminghobbiens hemorider.
Dette er også sannhet, men den frykten hardcoregamerne har deler jeg. Det jeg gjerne kaller blockbuster/høybudsjettiltler setter jeg om ikke alltid eller ofte, for det meste stor pris på. At vi får fler indiespill som en del av de sluppet på XBLA og PSN og litt WiiWare de siste årene tar jeg imot med åpne armer, de er godt tillegg til en aktiv gamers hverdag. Samtidig ser jeg overfloden av casualspill/hvadukaller det da spesielt på Wii som er møkkete drittspill, men likevel selger. Og alle som leser dette må være enige om at dette er en negativ utvikling? En strengere kvalitetskontroll ved utgiverplattformen (igjen går 360 foran, med godt gjenomsnittsnivå på sine XBLA titler) ville jo løst dette, men det er få som sier neitakk til gratis penger, og da spesielt ikke Nintendo. Heller færre enn fler som PopCap.
Ellers kjenner jeg meg ikke igjen i verken casual- eller hardcorebeskrivelsene, kanskje vi burde sette opp et hvordan-gamer-er-du-slektstre? Men ingen vil være en av mengden uansett, amirite?
Sånn on-topic (selv om jeg synes diskusjonen er interessant) er PSXXX Fedon-version selvfølgelig en positiv ting og et stort løft. Det vil sørge for at prisene dropper som utelukkende er hipp-hurra, gi kjøpere mer å velge i og selgere mer å spille på. Ettersom den ikke er teknisk annerledes (bortsett fra HD man uansett kan skifte som man vil og Lunix som eksepsjonelt få bryr seg om) blir det ikke bittert for oss som allerede eier en, noe som må være den eneste grunnen til å mislike utviklingen. Jeg er enig i at den ikke er spesielt pen, men den skriker ihvertfall ikke TV-SPILLMASKIN.
Jeg tror det har vært rævspill i alle tider, men nå antar de en form de fleste hardcore-spillere finner direkte motbydelige istedet for å være bleke blåkopier av populære titler, så de kan avvises fullstendig uten videre ettertanke. Dessuten er de mer synlige fordi de henvender seg til et marked som ikke har vært så interessert i spill tidligere, særlig eldre mennesker, kvinner og jenter. Jeg tror mediet er bredt nok og kvaliteten jevnt over høy nok til at markedet ikke vil kollapse under vekten av alle drittspillene. Til og med gratis-MMO-markedet holder seg jo i live til tross for at det hovedsakelig består av lunken kloakk.
Angående casual/hardcore, så vet jeg ikke om de begrepene maker så mye sense. Hva som er "hardcore" er forholdsvis flytende, med den konstant at spillene tenderer mot å være konkurranseorienterte og kreve en viss presisjon samt evnen og viljen til å sette seg inn i ofte kompliserte regelsett. RTS-er er et godt eksempel, mange FPS-er som Call of Duty 4, Team Fortress 2 og Unreal Tournament 3 er typiske eksempler, jeg ville mene at mer avanserte bilspill som Forza og Gran Turismo også faller innunder denne kategorien, selv om tematikken deres er velkjent og populær nok til å tiltrekke seg entusiaster som ikke vanligvis spiller bilspill. Det samme går for simulatorer, fra Flight Simulator til ARMA2: Det finnes masse folk som utelukkende spiller slike spill og unngår "Gamer-kulturen" generelt.
En "hardcore"-gamer er en som er villig til å spille kompliserte og langvarige spill, i min bok -- jeg nøler litt med å kalle ting som Grand Theft Auto, Prototype, Gears of War eller Uncharted: Drake's Fortune hardcore-spill, ettersom de er langt mer tilgjengelige og spillervennlige enn det jeg ser på som hardcore-spill, og det er nettopp derfor de er store suksesser. Mesteparten av de som kjøper disse spillene er nemlig ikke hardcore-gamere, men vanlige gamere, som er den helt klart største gruppen. Her er de som bare spiller WoW to ganger i uka, de som er kjempefans av Final Fantasy men driter i andre spill, folk som spiller mindre krevende spill, arkadespill, you name it. Dette er den største delen av markedet, de som ønsker en tilgjengelig og lettfattelig opplevelse. De største suksessene er alltid de som lykkes i å gjøre hardcore-spill tilgjengelige nok til at et bredere publikum kan sette pris på dem: Spill som Gears of War er komplekse nok rent mekanisk, men også oversiktlige og strømlinjeformede nok til at de tilbyr friksjonsfri underholdning.
På en måte kan en hardcore-gamer være en gamer som har investert mye tid og forståelse til en viss type spill som de virkelig liker og ikke kan få nok av, og som de opplever at har en estetikk, en slags intern orden, som må ivaretas. Ettersom markedet forandrer seg vil også genre gjøre det, og hardcore-fansen blir butthurtz og niholder på et lite knippe spill, og er mistenksomme til nyvinninger. Slik stagnerer sjangre (se RTS-er), ettersom visse elementer av spillopplevelsen "standardiserte" og etterhvert begynner å bli veldig gjennomskuelige og lettvinne for gamere som ikke er direkte investert i estetikken til systemene og som ikke nødvendigvis er interessert i å spille stadig mer kompliserte men likevel navlebeskuende spill.
Det kan også påstås at majoriteten av gamere bare vil ha de samme spillene omatt med bedre grafikk, men siden serier nye som introduserer noe nytt, noe unikt, noe som skiller dem fra resten av markedet, stort sett selger mest, er jeg ikke sikker på om jeg er enig i det. Om det nye er tematisk eller mekanisk er egentlig irrelevant, siden begge deler kan forandre opplevelser dramatisk -- Fallout 3 er for eksempel "bare" Oblivion i post-nuclear Washington med gønnere, men samtidig er de veldig ulike opplevelser.
Poenget mitt var uansett ikke at alle de som synes spill er kjedelige til vanlig er målgruppen til Nintendo, men at også de blir tiltrukket av potensialet for nye opplevelser på Wii. At Wii-en ikke helt har lykkes med å tilfredsstille oss som kjenner spill men vil ha noe nytt, men heller kjørt hardt på nye kunder som kanskje bare plukket opp Wii-en fordi den ble et fenomen heller enn fordi de egentlig vil bruke den, er jo til dels sant -- jeg bruker ikke Wii-en min særlig mye, men jeg tror jeg ville overlevd bare på en Wii også. Nå som Steam begynner å få opp tempoet på lanseringene sine spiller jeg egentlig mer på PC enn på konsoll uansett -- og da kunne Wii-en lett blitt konsollen min om jeg ikke hadde særskilt interesse av å følge med på konsollmarkedet.
*Phew*
Svarer det på spørsmålet?
Angående casual/hardcore, så vet jeg ikke om de begrepene maker så mye sense. Hva som er "hardcore" er forholdsvis flytende, med den konstant at spillene tenderer mot å være konkurranseorienterte og kreve en viss presisjon samt evnen og viljen til å sette seg inn i ofte kompliserte regelsett. RTS-er er et godt eksempel, mange FPS-er som Call of Duty 4, Team Fortress 2 og Unreal Tournament 3 er typiske eksempler, jeg ville mene at mer avanserte bilspill som Forza og Gran Turismo også faller innunder denne kategorien, selv om tematikken deres er velkjent og populær nok til å tiltrekke seg entusiaster som ikke vanligvis spiller bilspill. Det samme går for simulatorer, fra Flight Simulator til ARMA2: Det finnes masse folk som utelukkende spiller slike spill og unngår "Gamer-kulturen" generelt.
En "hardcore"-gamer er en som er villig til å spille kompliserte og langvarige spill, i min bok -- jeg nøler litt med å kalle ting som Grand Theft Auto, Prototype, Gears of War eller Uncharted: Drake's Fortune hardcore-spill, ettersom de er langt mer tilgjengelige og spillervennlige enn det jeg ser på som hardcore-spill, og det er nettopp derfor de er store suksesser. Mesteparten av de som kjøper disse spillene er nemlig ikke hardcore-gamere, men vanlige gamere, som er den helt klart største gruppen. Her er de som bare spiller WoW to ganger i uka, de som er kjempefans av Final Fantasy men driter i andre spill, folk som spiller mindre krevende spill, arkadespill, you name it. Dette er den største delen av markedet, de som ønsker en tilgjengelig og lettfattelig opplevelse. De største suksessene er alltid de som lykkes i å gjøre hardcore-spill tilgjengelige nok til at et bredere publikum kan sette pris på dem: Spill som Gears of War er komplekse nok rent mekanisk, men også oversiktlige og strømlinjeformede nok til at de tilbyr friksjonsfri underholdning.
På en måte kan en hardcore-gamer være en gamer som har investert mye tid og forståelse til en viss type spill som de virkelig liker og ikke kan få nok av, og som de opplever at har en estetikk, en slags intern orden, som må ivaretas. Ettersom markedet forandrer seg vil også genre gjøre det, og hardcore-fansen blir butthurtz og niholder på et lite knippe spill, og er mistenksomme til nyvinninger. Slik stagnerer sjangre (se RTS-er), ettersom visse elementer av spillopplevelsen "standardiserte" og etterhvert begynner å bli veldig gjennomskuelige og lettvinne for gamere som ikke er direkte investert i estetikken til systemene og som ikke nødvendigvis er interessert i å spille stadig mer kompliserte men likevel navlebeskuende spill.
Det kan også påstås at majoriteten av gamere bare vil ha de samme spillene omatt med bedre grafikk, men siden serier nye som introduserer noe nytt, noe unikt, noe som skiller dem fra resten av markedet, stort sett selger mest, er jeg ikke sikker på om jeg er enig i det. Om det nye er tematisk eller mekanisk er egentlig irrelevant, siden begge deler kan forandre opplevelser dramatisk -- Fallout 3 er for eksempel "bare" Oblivion i post-nuclear Washington med gønnere, men samtidig er de veldig ulike opplevelser.
Poenget mitt var uansett ikke at alle de som synes spill er kjedelige til vanlig er målgruppen til Nintendo, men at også de blir tiltrukket av potensialet for nye opplevelser på Wii. At Wii-en ikke helt har lykkes med å tilfredsstille oss som kjenner spill men vil ha noe nytt, men heller kjørt hardt på nye kunder som kanskje bare plukket opp Wii-en fordi den ble et fenomen heller enn fordi de egentlig vil bruke den, er jo til dels sant -- jeg bruker ikke Wii-en min særlig mye, men jeg tror jeg ville overlevd bare på en Wii også. Nå som Steam begynner å få opp tempoet på lanseringene sine spiller jeg egentlig mer på PC enn på konsoll uansett -- og da kunne Wii-en lett blitt konsollen min om jeg ikke hadde særskilt interesse av å følge med på konsollmarkedet.
*Phew*
Svarer det på spørsmålet?
Poeng her: Jeg er omtrent så interessert i spill som det er mulig å bli. I fjor høst hadde jeg en viss interesse for å få prøvd Fallout 3, Fable II og Mirror's Edge, men det var Wii Music og de Blob jeg virkelig brant for å kjøpe. Ikke at Wii Music viste seg å være noen eviglang opplevelse selvsagt, men når man først har kverket en del ting oppigjennom så bli man godt sugen på spill som bryter og gjør nye ting.
For øvrig er casual/hardcore en dikotomi jeg tror har vunnet fram nettopp på grunn av erfarne spilleres angst. Hører sjelden folk som spiller bejeweled som beskriver seg som 'casual'-spillere. Her er det de erfarne som føler at de har noe å tape. Tror jeg.
For øvrig er casual/hardcore en dikotomi jeg tror har vunnet fram nettopp på grunn av erfarne spilleres angst. Hører sjelden folk som spiller bejeweled som beskriver seg som 'casual'-spillere. Her er det de erfarne som føler at de har noe å tape. Tror jeg.
2995,- og oppover for nye PS3 i Norge, CDON og Spaceworld er dyrest med 3298,- ("webpriser", hva koster de i så fall i fysiske butikker?). Ikke kjent hva Elkjøp legger seg på ennå.
Hos f.eks. la meg ta en tilfeldig spillbutikk GameStop er det 3299,- for den skinny utgaven, samme som den feite koster atm.
Det er dette jeg synes er rart, tenkte de ville dumpe prisen på den feite og la den tynne koste litt mer så det ble en prisforskjell på 500-750 kroner for å fade ut førstnevnte. Folk kjøper uansett, men ingen kjøper den feite når den nye koster det samme.
Det er dette jeg synes er rart, tenkte de ville dumpe prisen på den feite og la den tynne koste litt mer så det ble en prisforskjell på 500-750 kroner for å fade ut førstnevnte. Folk kjøper uansett, men ingen kjøper den feite når den nye koster det samme.
